Som sagt: Årets regntunge sommer har ikke hatt så mange agurker å by på, men til gjengjeld er det reist høyst viktige spørsmålstegn ved avlønning av våre næringslivsledere - herunder bonuser, utbytte og opsjoner.
Sommerens mange oppslag kan nærmest tyde på at mange norske næringslivsledere har mistet fullstendig gangsyn når de til de grader havner i utakt med den gjennomsnittelige lønningsposen til vanlige ansatte. Argumentet om at Norge må følge etter resten av verden hva gjelder lederlønn, ellers forsvinner alle de gode toppsjefene utenlands, holder i beste fall bare delvis vann. Etter at lederlønnen har kommet over et visst nivå, bør det være andre forhold enn enda mere penger som frister kandidatene til å ta på seg toppjobbene. Trenger vi egentlig en toppsjef som tar jobben fordi han på den måten for rå til nok en hytte i Hafjell - er det en god sjef?
De fleste av oss er nok enige i at ledere bør ha mer betalt enn sine undersåtter, men det finnes en grense for hva som er akseptabelt. Den norske velstanden er for en stor del tuftet på relativt små lønnsforskjeller mellom direktør og funksjonær, og dette er et ansvar også norske bedriftsstyrer må ta innover seg. Det er også i egeninteresse: Hvordan kan man mane til måtehold i lønnsoppgjørene når toppledelsen svømmer i penger? Eller si opp ansatte i dårlige tider?
Men alt er ikke bare svart og hvitt, nei eller ja. Staten gjør en bommert når den per definisjon bannlyser opsjoner. En delvis resultatavhengig avlønning av ledelsen kan være svært hensiktsmessig i mange selskaper, spesielt hvis ekstragevinsten faktisk kan knyttes til lederens prestasjoner (og ikke oljepriser etc). Det er imidlertid styrets og generalforsamlingens jobb å sørge for at disse ordningene er vanntette og har tak, slik at den samlede pakken ikke blir større enn at ansatte og omgivelser for øvrig finner den spiselig. På den måten kan både opsjoner og bonuser være sunne gulrøtter. Det krever imidlertid et våkent styre som tør å sette foten ned når nok er nok, og fremfor alt ikke lar seg diktere av toppsjefene når det skal forhandles om lønn.
Profittjakt er kanskje den viktigste driveren i næringslivsdynamikken. Det er det som får selskapene til å strebe etter stadig å bli bedre enn konkurrentene, og det er drømmen om et solid regnskapspluss som får gründerne til å holde ut i tunge stunder. Men disse enkle spillereglene kan ikke uten videre overføres til å gjelde for toppsjefene personlig. Marginene over til grådighet er ørsmå, og det kan ikke forventes mindre av toppsjefen enn av de øvrige ansatte: Nemlig at han jobber for selskapets beste, viser måtehold i bruken av selskapets ressurser, er kollegial og ikke maler sin egen kake.
| < Forrige | Neste > |
|---|
