Næringsavisen

Ikke minst betyr overtagelsen at denne delen av norsk industri nå er på utenlandske og privateide hender, fullt og helt. Mange uttrykker bekymring, og det kanskje med god grunn: Borealis har hatt har en stri tørn med å overleve etter at arabiske eiere overtok for Statoil i sin tid. Like fullt ble Ineos møtt med applaus da kjøpet ble gjort kjent blant de ansatte på Rafnes. Fordelen med en felles eier for petrokjemien i Grenland, samt at eieren er industriell og ikke en spekulativ investor, oppfattes  som positiv. Og det til tross for at også de Borealis-ansatte – i likhet med Hydro Polymers – helst ønsket seg en norsk løsning.

Størst misnøye er det blant ansatte på Hydro Polymers. I og for seg ikke med Ineos, men med måten Hydro-ledelsen har håndtert saken på. Salget kom plutselig, og i stedet for en ”norsk børsløsning”, slik de ansatte trodde. Det er grunn til å slutte opp om kritikken. Hydro har hatt et godt rykte som arbeidsgiver, men flere enkeltepisoder gjør at Reiten og hans mannskap i toppledelsen nå oppfattes som arrogante og virkelighetsfjerne. Dette i motsetning til lederne som jobber i nær kontakt med de ansatte – her er fortsatt tilliten stor.

På få uker er hele virkelighetsbildet endret for plastindustrien. Men det er ingen som går i protesttog denne gangen, slik man gjerne gjør i Grenland. Skepsis mot utenlandsk eierskap er generelt langt mindre i dag enn det den ville ha vært bare for noen få år tilbake. Og selv om holdningen er avventende til Ineos, er det i realiteten få som tror at britene har handlet industri for over sju milliarder kroner bare for å legge den ned. Ingen venter slakt, men tvert imot ligger det nå en stor forventning i industrirøyken over Grenland. Spesielt på Borealis, der mange har rømt skuta de siste årene i frykt for en total nedleggelse.

Ineos-ledelsen har gjort et godt inntrykk i løpet av sitt korstog i Telemark. De lover industriell utvikling, og sier de vil vurdere alle investeringsalternativer som foreligger eller dukker opp etter hvert. Dette gjelder så vel fabrikkutvikling som deltakelse i gassrør/ separasjonsanlegg. Det største problemet kan faktisk vise seg å være at Ineos har skapt for store forventninger med sine krystallklare uttalelser. Når støvet har lagt seg, kan det godt hende at det for eksempel vil være mest hensiktsmessig å ta ut synergier i form av færre ansatte i Grenland.

Ikke før om et halvt års tid får vi de første signalene om hvordan britene vil håndtere sin nyervervede, norske industri. Det vil helt sikkert bli nødvendige med industrielle grep som ikke faller de ansatte lett for brystet. Det er like fullt grunn til langsiktig optimisme. Det er ingenting som tilsier – så langt – at det er grunn til å mistenke Ineos for noe annet enn å ha gode, langsiktige og industrielle intensjoner. Petrokjemien i Grenland er over i en  ny epoke.