Å drive med verdiskapning kan etterhvert fortone seg som noe eksentrisk. Det merkelige er imidlertid at det å skape noe, nærmest er innebygget i oss mennesker. Kanskje er det meningen at skapende mennesker trenger den utfordringen det ligger i at et byråkrati og et lovverk kaster sand i maskineriet til enhver tid. Selvfølgelig ikke.Hvordan kan det være mulig at et samlet politisk apparat som prediker verdiskapning, nyinvesteringer og nye arbeidsplasser ikke har mot til å avskaffe skatt på investeringer? Jeg vil gjerne høre fra noen som har hørt en fornuftig forklaring på hvorfor et moderne industrisamfunn skal måtte operere med dette økonomiske drivanker.
Overbyråkratisering er en sykdom helt for seg selv, omtrent som streptokokker på et sykehus. I forhold til industri og næringsliv føler byråkratiet, med god sekundering av et flertall av våre rikspolitikere, at de er satt til å overvåke og nærmest detaljregulere våre industriledere. Statlig industriledelse og prosjektstyring inngir ikke nettopp den aller største tillit. Sett utenfra sitter man med en beklemmende følelse av at så lenge ansvarsforholdet ikke er klart, kan staten tillate seg den ene fadesen etter den andre, uten at det får noen synlige konsekvenser.
Detaljreguleringen er kanskje det som ergrer næringslivsledere mest fordi den føles på kroppen hver dag. Her er det snakk om kontroll for kontrollens skyld og dette er det klareste tegn på at for mange ansatte i departementer og direktorater føler at de må gjøre noe mer enn bare å flytte papir, sende hverandre memos eller gå i møter. Etterhvert innbiller de seg at de virkelig gjør noe nyttig mens de venter på pensjonen.
I mellomtiden drukner industri og næringsliv av papirmengden, av skatter og avgifter og et regelverk som ville gjøre en sovjet-stat grønn av misunnelse. Og alt dette skjer under en behagelig paraply som vi kjenner som Stortinget. De fleste folkevalgte kommer fra den offentlige sektor.
Dermed er vi inne i en ond sirkel. De folkevalgte kommer fra den penge-brukende delen av samfunnet og ikke den penge-skapende. Men grunnholdningen hos de fleste folkevalgte er nok mer forankret i en anakronisme som gjerne betegnes som sosial-demokratiet. Ingen vet egentlig hva det er, men den har skapt en holdning blant politikere som gir seg utslag i politiske formuleringer, eller løfter om man vil, som i det store og hele er tomme. Det skaper en usikkerhet som er det siste et næringsliv ønsker.
Når det kommer til stykke er det næringslivet Norge lever av. Hvis vi ikke får mer enn en krone tilbake av hver kroner som investeres er vi redusert til å bytte frimerker. Staten kan ikke drive forretning, men kan altså ikke la de forretningsdrivende være i fred.
Antagelig er det opp til næringslivets egne folk å sørge for å vekke folks bevissthet om hva som er i ferd med å skje. For det kommer en tid når det hele synker under sin egen vekt. Vi mister nyskapning, vi mister dem som er villig til å ta egen økonomisk risiko for å utvikle egne ideer. Ingen lett oppgave for en overarbeidet seksjon av det økonomiske Norge.
Likevel kan det gjøres. Antagelig må man virkelig på barrikadene, kanskje i bokstavelig forstand. Vi vet at de organisasjoner som representerer næringslivet ikke har hatt tilstrekkelig gjennomslagskraft overfor myndighetene, og en stor del av næringslivet mener nok at det er mye snakk med lite handling.
Det man står overfor er stats-kapitalisme, statlig beskyttelse for visse næringsgrener, konkurranseforskyvning og det som verre er. Av en eller annen mystisk grunn blir dette stort sett akseptert. Spørsmålet er om næringslivet er blitt politisk impotent og ikke lenger har intellektuell kraft til å få gjennom sitt budskap og en forståelse for det som truer i fremtiden. Det har litt med integritet å gjøre. Problemet er at næringslivet stort sett ikke har tatt informasjonsoppgaven om seg selv alvorlig nok. Her finnes mye ugjort. Og vi tror det er grunnlag for en økt forståelse for hva næringslivet står for, og for hvilken vital betydning det har for utviklingen av landet.
